St George's Hospital

The Leprosy museum is one of Bergen's lesser known tourist attractions. The museum displays a very well preserved 18th century leprosy hospital, and documents the Norwegian achievements in leprosy research.

While leprosy was almost extinct over most of Western Europe already in the 18th century, the number of lepers rose rapidly in Norway in the 19th century, especially along the coast. The disease became a political issue, causing increased medical research. This research gave important results, especially within leprosy research, but also within medical research in general. Key contributors to this research were Daniel Cornelius Danielssen and Wilhelm Boeck who at an amazingly short time was able to describe and distinguish leprosy in relation to other skin disorders. In 1847 they published the book "Om Spedalskhed", together with Johan Ludvig Losting's lepra atlas which displays leprosy in all its horrors. In 1848 the book was published in French translation (Traité de la Spedalskhed ou Éléphantiasis des Grecs). This book was for years the standard work on leprosy. Ove Guldberg Høegh was appointed national superintendent for leprosy in 1854. In 1856 he created the world's first national patient register—the leprosy register. This register is part of the Leprosy Archives in Bergen, which is listed on UNESCO's Memory of the World programme. The leprosy register was important when G. H. Armauer Hansen assumed that leprosy was contagious, and he started looking for some contagious substance. In 1873 he found a microbe in material from lepers that he said had to be the cause of the disease. This was the first micro organism that was linked to a chronic disease on humans.

The leprosy museum is locateded at the old St Jørgen's hospital. The saga tells that St George (called St Jørgen in Scandinavia) liberated a princess from a dragon. The battle was considered symbolic, the dragon was a symbol of evil, in this case leprosy. The lepers, who suffered from an incureable disease, hoped that the saint could help. It was therefore common to name leprosy hospitals St George's Hospital. The hospital is not placed here by a coincident. Leprosy hospitals should be at least 200 meters from urban areas, preferably in an open field. The hospital should be by a road with much traffic, so that the sick could beg for alms from passerbys. Around 1400, when the hospital was created, this area fulfilled all these requirements.

St Jørgens Hospital is built like a monestary, with an open space and a solid wall around. In addition to the sick rooms, there are also a herb garden and St Jørgens church. The church played an important role in all leper hospitals. The disease was both incurable and fatal, and the sick were being prepared for life after death. The hospital has been hit by fire several times. The hospital as we see it today, was built up after a fire in 1702.

Leprosy is a dreaded disease that has been known since antiquity, although it also has been mixed with other skin disorders, such as scabies, syphilis and psoriasis. The disease was incurable. There were only one way out—death—usually with severe pain and long term illness. An infected was often ostracized from society, and almost considered to be a living dead.

Old regulations stated that the sick should remain in the hospital area. From about 1750, the disease was considered to be inherited. During this period the lepers were allowed to go outside the hospital area. After Armauer Hansen discovered that leprosy was contagious, a strict isolation regime was reintroduced. This was not done without opposition, as otherwise only criminals were deprived their freedom of movement in this way.

Today we know that about 95% of the population is naturally immune to the disease. This means that the theory of heredity was not totally wrong. The remaining 5% are at risk if they come in contact with the bacteria—usually through prolonged close family relationships, and they have weakened immunity—most often as a result of protein deficiency.

Today, we have multidrug therapy that effectively treat leprosy, but the lepers are still met with fear and isolation. In many places, leprosy is called Hansens disease to separate the disease from the stigma that is attached to the term leprosy. Leprosy is now considered to be eradicated in Norway. Norway's last leprosy patients were two brothers and their sister from Øygarden. They were infected by their mother who died in 1933, but they were diagnosed in 1951. Then, it was possible to treat the deadly disease. The last one died in 2004. When she was asked why she had never married, the answer was: “Enough is enough.” She didn't want to bring the disease to another generation.

St Jørgens hospital

Lepramuséet er en av Bergens ukjente turistattraksjoner. Muséet viser et meget godt bevart sykehusmiljø fra 1700-tallet, og dokumenterer de berømte norske bidragene til lepraforskningen.

Mens lepra nærmest var utryddet over det meste av Europa allerede ved begynnelsen av 1700-tallet, skjedde det en oppblomstring av lepra i Norge på 1800-tallet. Særlig langs kysten. Omfanget ble etterhvert så stort at det også ble et politisk problem. Noe måtte gjøres, og det ble bevilget relativt store resurser til medisinsk forskning omkring lepra. Denne forskningen ga viktige resultater innenfor lepraforskningen spesielt, men også innenfor medisinsk forskning generelt. Viktige bidragsytere i denne forskningen var Daniel Cornelius Danielssen og Wilhelm Boeck som på forbløffende kort tid klarte å beskrive og avgrense lepra i forhold til andre hudsykdommer. I 1847 gav de ut boken «Om Spedalskhed», med Johan Ludvig Lostings lepraatlas som illustrerer lepra i all sin gru. I 1848 kom boken ut på fransk. Denne boken var i en årrekke standardverket om lepra. Nasjonal «Overlæge for den spedalske Sygdom», Ove Guldberg Høegh opprettet verdens første nasjonale pasientregister – Lepraregisteret. Dette registeret inngår i Lepraarkivene i Bergen, som står på UNESCOs program for verdens hukommelse. Lepraregisteret bidro til at G. H. Armauer Hansen antok sykdommen var smittsom, og han begynte å lete etter et smittestoff. I 1873 fant han en mikrobe i materiale fra leprasyke som han mente måtte være årsak til sykdommen. Dette var første gang en mikroorganisme ble knyttet til en kronisk sykdom hos mennesker.

Lepramuséet er lagt til det gamle St Jørgens hospital. Sagnet forteller at St Georg – også kalt St Jørgen – befridde en prinssesse fra drakens vold. Kampen ble oppfattet symbolsk, slik at draken ble et symbol på det onde, i dette tilfellet lepra. De leprasyke, som led av en sykdom det ikke fantes medisinsk hjelp for, trøstet seg til at helgenen kunne hjelpe. Det var derfor vanlig å gi leprakhospitaler navnet St Jørgens hospital. Plasseringen av hospitalet var ikke tilfeldig. Leprahospitalene skulle ligge et stenkast, eller minst 200 meter fra tettbebyggelsen, helst på et åpent jorde. Hospitalene skulle likevel ligge ved allfarvei, slik at de syke lett kunne be om almisser fra forbipasserende. Omkring år 1400, da hospitalet ble opprettet, tilfredsstilte dette området i Marken alle disse kravene. Tettbebyggelsen gikk bare til Domkirken.

Hospitalet er bygget som et kloster, med bygninger rundt en åpen plass og en solid mur rundt hele anlegget. Foruten sykestuene, finner vi også en urtehage og St Jørgen kirke. Kirken spilte en svært viktig rolle i alle leprasykehus. Sykdommen var både uhelbredelig og dødelig, og de syke skulle forberedes til livet etter døden. Hospitalet har flere ganger vært rammet av brann, anlegget slik vi ser det idag, er bygget etter bybrannen i 1702.

Spedalskhet eller lepra er en fryktet sykdom som har vært kjent helt siden oldtiden, selv om den også har vært blandet sammen med andre hudlidelser, for eksempel skabb, syfilis og psoriasis. Sykdommen var uhelbredelig, for de smittete var det bare en utvei – døden – som regel under store og langvarige lidelser. De smittete ble ofte utstøtt fra samfunnet og nærmest regnet som levende døde. I Norden har man brukt ordet «spedalsk», som kommer av «spitalsk» – det vil si «en som ligger på hospitalet». Det er derfor grunn til å tro at sykdommen ikke var kjent i Norden før kristendommen ble innført.

De syke skulle holde seg inne på hospitalområdet. Dette kan vi også se av reglementet for St Jørgens hospital fra 1654: «Ingen af dennem må tilstedes at løbe uti byen, … men skulle blive inden Hospitalets grændser.» Fra ca 1750 og over midten av 1800-tallet ble sykdommen regnet for å være arvelig. I denne perioden fikk de leprasyke bevege seg utenfor hospitalsområdet. Etter at Armauer Hansen påviste at lepra var smittsomt, ble det igjen innført et strengt isolasjonsregime. Dette skjedde ikke uten motstand, da det ellers bare var straffanger som ble fratatt sin bevegelsesfrihet på denne måten.

I dag vet vi at om lag 95% av befolkningen er naturlig immun mot sykdommen. Det betyr at teoriene om arvelighet har hatt noe for seg. De resterende 5% står i faresonen hvis de kommer i kontakt med bakterien – helst langvarig gjennom nære familierelasjoner, og de har svekket immunforsvar – vanligvis som følge av proteinmangel.

I dag har vi medisiner som effektivt behandler lepra, men fortsatt blir de leprasyke møtt med frykt og isolering. Mange steder blir lepra kalt Hansens sykdom for å løsrive sykdommen fra stigmatiseringen som er knyttet til begrepene spedalskhet og lepra. Lepra regnes nå som utryddet i Norge. Norges siste leprapasienter var tre søsken fra Øygarden. De ble smittet av sin mor som døde i 1933, men de fikk diagnosen i 1951. Da var det mulig å behandle den dødelige sykdommen medikamentelt. Den lengstlevende døde i 2004. Da hun ble spurt om hvorfor hun aldri hadde giftet seg, var svaret: «Nok er nok.» Det var ikke nødvendig å bringe sykdommen videre.

Se også:
Opprettelsen av lepraregisteret
L M Irgens: Oppdagelsen av leprabasillen
Kirsti Lothe Jacobsen: Spedalske og norsk lov
G. Armauer Hansen: Livserindringer og betragtninger